©2018 by Thomas Andersen.

Søk
  • Thomas Andersen

Magisk småflytur i Lofoten

Oppdatert: mars 7

Som liten drømte jeg om å bli pilot. Fascinasjonen for fly har ikke gitt seg, og for noen år siden realiserte jeg omsider drømmen om å bli småflypilot. Lofoten med sin ville og vakre natur, med spisse fjell og fjorder, og mange kortbaneflyplasser, er en småflypilots drøm! Bli med meg på en tur!


Etter et intenst snøvær tidligere i uken, tittet solen endelig frem. Da var det bare å kaste seg i bilen å kjøre fra Svolvær til Leknes lufthavn hvor Lofoten Flyklubbs Cessna 172 vanligvis står parkert. Cessna 172 er en fireseters enmotors fly og er flyklubbenes arbeidshest verden rundt.


Etter at sjekklistene og siste prosedyrer er gjennomført, er jeg klar for "take off". I tårnet sitter den som vanlig vennlige AFIS fullmektigen og melder "runway free". Jeg gir på fullt motorpådrag og verifiserer at motorinstrumentene indikerer grønt. I 90 kilometer i timen har vingene fått det løftet de trenger for å beseire tyngdekraften. Jeg trekker rattet svakt tilbake og vi går til vers, kanskje ikke som et jagerfly, men likevel med god stigning. Det er alltid en deilig følelse.


Vi klatrer ut vestover mot kysten og passerer den vakre Haukelandsstranden på høyre side. Jeg bestemmer meg for å gå opp til 6000 fot (ca 2000 meter) for å få god klaring over fjellene og den mekaniske turbulensen som genereres av vind som sparkes i hytt og pine av fjellene. Som godværs småflypilot, skal man ha respekt for værets krefter. Jeg melder meg ut av den lokale kontrollsonen og kontakter Norway Control. "Norway control, LN-ALU requesting 6000 feet and below to operate in the Lofoten area south of Leknes. Negative flight plan. Squawking 2327". Som vanlig får jeg klarering til å stige umiddelbart. Stort sett har jeg luftrommet i Lofoten for meg selv - en ensomhet som bare av og til avbrytes av Widerøes ruteflyginger.


Vi følger yttersiden av Flakstad, en av de mest spektakulære øyene i Lofoten. Store deler av yttersiden er ubefolket, uten veiforbindelse, og domineres av fjell som stuper rett ned i havet, og av eksotiske og avsidesliggende strender som har potensiale til å gi Karibien sterk konkurranse om den globale oppvarmingen fortsetter. Vi passerer strendene Kvalvika, Horseid og Bunes. Strendene er vakre, men norskehavet blåser hvitt der nede, og iskaldt vann skyller inn.


Til høyre, noen kilometer vest av kysten ligger det en front av potensielt temperamentsfulle snøbyger. På relativt kort varsel er de i stand til å nok en gang å tvinge lokalbefolkningen ut for å gjennomføre spade-gymnastikk, med dertil såre rygger. Å stikke småflynesen inn i disse skyene kan føre til en fatal forkjølelse, så det er best å observere de på avstand.

Over Bunesstranden, vurderer jeg å skjære direkte over fjellene og Reinefjorden til Reine. Men med forholdsvis mye vind fra nordøst, kan det bli en del turbulens som kvinnen i det høyre sete ikke vil sette pris på. Jeg følger derfor kysten videre sørvest for å runde Lofotodden litt lenger frem.


Lofotodden ligger isolert til på tuppen av Flakstadøya. Eneste mulighet er å komme seg dit med båt. Videre sør ligger Værøy og Røst, men for å komme seg dit må man passere Moskenesstraumen, en av verdens kraftigste malstrømmer. Til sommeren skal jeg fly til Røst på en dagstur. Det er en av fordelene med småfly - friheten til å besøke steder relativt raskt. Imidlertid, i dag blir det en kortere tur. Vi runder Lofotodden og setter kursen mot Leknes igjen.


Foran oss ser vi "lofotveggen" som bader i kveldssolen. Landskapet beveger seg nå merkbart saktere. 50-60 km/t medvind har nå blitt til motvind. Mens vi før hadde en marsjfart på 250 km i timen er nå bakkefarten redusert til ca 150 km/t. Og det passer meg perfekt! Da det gir meg god tid til å beundre fiskeværet Reine, kåret til et av verdens vakreste steder av mange medier. Solen er i ferd med å gå ned, og de karakteristiske spisse fjelltoppene får en vakker oransje glød.


Idylliske Reine, omkranset av fjorder og fjell.


Under innflygingen til Leknes passerer vi Skottinden til venstre. Til høyre ser vi Ure med sine karakteristiske form.


Landingen er selve klimakset for en pilot. Det blåser en del i dag, men vinden er stabil og blåser parallelt med banen. Det er mye lettere landingsforhold enn om det blåser en sterk og variabel vind på tvers av banen. Jeg gjør små justeringer på vei mot setningspunktet på rullebanen. Hastighet justeres med høyderor, og høyde justeres med motorkraft. Hjulene kysser rullebanen. Det er i alle fall slik jeg husker det :)


Jeg takser til parkeringen utenfor hangaren. Jeg har så vidt stanset motoren, før en tanke slår meg. Selv om solen har gått ned, gjenstår det fortsatt en time med tilstrekkelig dagslys jeg kan utnytte lovlig med mitt VFR dag sertifikat, uten at jeg får problemer med Luftfartstilsynet. Andersen Airlines opererer ikke med rutetabell, og flyr hvor og når jeg ønsker! Derfor vrir jeg om tenningen, og begynner nok en flytur!



Blåtimen står for tur, da landskapet skal vise seg i minst femti sjatteringer av blått, før mørket senker seg, og småflypiloter nederst i sertifikathierarkiet må være på bakken. Vi flyr mot Gimsøy og etter hvert Eggum, hvor midnattssolen på sommeren gir turistene en godnattklem. Herfra har vi en flott utsikt langs yttersiden av Lofoten, mot Værøy og storhavet.


Jeg kaller opp tårnet i Leknes og spør om når neste Widerøe fly ankommer. Beregnet ankomst om 17 minutter, svarer han. Jeg planlegger siste del av flyturen med sikte på å lande noen minutter før Widerøe. Det siste jeg ønsker, er å være til bryderi for den vanlige ruteflytrafikken. I det jeg runder Mortsund, ser jeg landingslysene til Widerøe-maskinen tennes et godt stykke ut i Vestfjorden. Jeg kan bare anta at de store propellene er sultne, og jeg bør skynde meg, eller avbryte innflygingen for å sirkle i påvente av at Widerøe flyet har landet.


Rullebanen lyser mot meg. Fra høyden ser den forholdsvis kort ut, men 900 meter er rikelig banelengde for en Cessna 172 - om man bare lander der man skal! Flyplassen ligger på en liten høyde og den kalde vinden følger konturene av landskapet. Derfor, på kort finale suges flyet mot bakken som forventet. Glidebanen gjeninnhentes ved å øke motorpådraget. Landingen var fin og fører til en spontansuss fra passasjeren.




Les og se mer om mine luftige eventyr på NorwayThomas.Com,

Fly med meg!





222 visninger
This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now